hits

Blogg

Kanonenes drnn i hellig by



 

Sndag ettermiddag startet den kjente lyden fra M109 feltartilleri. Drnnene kom taktfast med den kjente ba-boom lyden fra utgende. Noen timer senere kom et par angrepshelikoptre, frst fjernt, men s blir rotorlyden sterkere. De fly stover. Fra fjellsiden i Safed var det vanskelig lokalisere hvor drnnene kom fra, om man ikke at et lokaliseringslag tilgjengelig, noe jeg ikke har hatt siden frstegangstjenesten, er det noen ganger ren gjetting. Intensiviteten og skytset tilsa at det nok kom fra andre siden, over p Golanhyden. I vre dager, med den pgende borgerkrigen i Syria, skjer det n og da at en strgranat faller over grensen. Noen ganger er den mindre str, men oppskriften er den samme: Det blir skutt tilbake umiddelbart. Denne sndagen var rytmen og skytingen pfallende langvarig. P nettet var det stilt, og med helikoptrenes ankomst, Apache, kunne det vre hva som helst en sndags ettermiddag.

Emma p sju mneder tok umiddelbart affre. Hun er ganske god slik. Med rangla i hnda og p armen til far startet hun selvlrt kamptrening. For alderen har hun god slagkoordinering og fikk raskt inn ett par fulltreffere i albuen til far. Noe som selvsagt ga poeng, men det ble ingen knockout. Den verdifulle treningen ble raskt avsluttet av syting, mat og nye smil. Det er klart at kampsport tar p for en liten kropp.

Fars tanker var andre steder, det vil si foran sitt mest dyrebare verkty, PCen. Siden jeg er lett pessimistisk av natur, hadde jeg benket med p kjkkenbordet hos svigerforeldrene mine for f med neste akt i Brynes vei til 2. divisjon. P andre siden stod Sandnes Ulf. Derby, drama og spenning til siste spark, tenkte jeg. Emma er normalt i et godt lynne p kveldene, og sover etter forholdene bra. Denne kvelden var hun imidlertid ikke i noe sovehumr, utvilsomt et resultat av treningen, og fikk derfor sitte p fanget foran skjermen. For vre snill lot jeg hun holde rangla, som hun p sedvanlig mte viftet med, denne gangen uten sl far. Godt at hun ogs tar teknikktreningen alvorlig, tenkte jeg, mens Ulf gikk opp i ledelsen.  I starten av andre omgang hevet hun rangla, og satte slaget rett til venstre for touchpaden. PCen gikk umiddelbart i svart, og det var klar knockout, windows oppdatering og fandens oldemor p en gang. Uansett hva jeg foretok meg ville den ikke, den kom ikke videre fra oppdateringen, og spant og spant uansett hva jeg prvde p. Straffen ble poengtrekk fra ettermiddagskta og kryping i sirkler etter ball den pflgende dagen.
 

Emmas knockout-redskap, rangla



 

PCen er mitt levebrd, mitt tidsfordriv, mitt arkiv og alt det andre som flger med den moderne hverdagen. Her ligger alt. I grus. Denne maskinen har de siste par ukene gitt meg frustrasjoner uke etter uke. Et par uker fr knockouten til Emma, slo den knockout p seg selv. For blodtrykket sin del var det godt at det meste var bakka opp, men for tidens del var det ikke s viktig. Det ville g minst en dag f den til g igjen som den en gang var. Om jeg i det hele tatt fikk den til g igjen, jeg er ikke noen datamann, ser du.

Heldigvis hadde jeg ipaden klar, og med den kunne jeg logge inn hjelpesidene. Det skal sies at man kan finne ut mye rart p slike hjelpesider, og F2 og F11 ble redningen. Frst fikk jeg berget ut mappene via sikkerhetsmodus, s tok jeg listen for meg. Skrudde opp, tok ut batteri og prvde alt. Ingenting virket PCen spant og spant. Rett fr den ble sendt p reparasjon var det bare en ting igjen p lista, gjenopprette fabrikk innstillinger. Det ble redningen, men ogs time etter time med venting. Til slutt kom den. Jeg gjenopprettet oppgraderte til Windows 10 og s gikk den i spinnemodus nok en gang. To dager gikk det fr maskinen var den gode gamle, og oppgraderingen ble parkert. Med dette i bakhodet var Emmas knockout ikke noen velkommen hendelse. Heldigvis var det en mindre operasjon denne gang, og PCen kom seg p fote igjen etter ha blitt gjenopprettet til en dato et par dager fr. Takk Gates for F11.

Mandagen var det duket for straffetrening. Emma lar ikke noe affisere sin egen treningsiver og ballen ble jaget i vel en halvtime fr Anna tok kommandoen og avlste med et besk p meieriet. Vi fortsatte husvakten hos svigerforeldrene, i det som for oss ble rets feire. Man trenger ikke alltid reise langt for ha det gildt, srlig med spebarn i huset. Pianoet, nystemt og fint fra forrige uke ble benyttet flittig av mor og stedatter Rut. Mitt ferieprosjekt var lese mest mulig, og stelle hagen til svigermor. Et oppdrag man lever eller dr i. Dde blomster ble erstattet (jeg var ikke morderen), rosebuskene ble stusset, gjdsel ble tilfrt, og vips kom det en blomst og to, som ikke hadde vrt der fr.

Praktisk dagdriving kan vre fint i varmen, og dette var ikke noe unntak. Men nr man driver blogg s blir man ogs dratt inn i slike skjnnhetsbehandlinger fra ulike sponsorer. I mitt tilfelle var det hrklipp fra Annas hnd, med farens hrklipper. Eller runddansen rundt den tiltagende mne, som det har blitt med rene. Hadde det ikke vrt for bloggen mtte jeg nok funnet meg en halvslarvet frisr i byen.



 

I mellomtiden fortsatte kanondrnnene og gi lyd i ett bankene dag og ut dag inn. Det var ikke den lyden som fikk meg p andre tanker, men min personlige virring. Blir det for stilt m jeg finne p noe nytt, og jeg bestemte meg for utforske byen Safed litt, under dekke av ha et praktisk rend i byen. I ordboka til menn betyr et praktisk rend at en vil vre i fred og ha tid for seg selv. Jeg tok bilen og rullet ned bakken til gamlebyen, hvor jeg ble mtt av en veisperring og henvising til citadellet som ligger p byens hyeste punkt. Med sine 32,000 innbyggere markedsfrer Safed seg som hovedstaden i Galilea. Det er en gammel by, og en hellig by, men hvordan den kom dit den er i dag er en annen historie, som jeg skal ta fatt p en annen gang.



 

Byen er sosiokonomisk p felgen, p tross av iherdige forsk til gjre den til noe bedre. I disse dager er de ultra ortodokse yeshivaer, skoler der det blir studert talmud, p feire, og med det strmmer mange inn til Safed for virre rundt i gatene, og ker det alt store ortodokse nrvret enn mer. Nr man trr inn i gamlebyen glir de fleste husene inn i den velkjente steinbelagte stilen, som, avhengig av sola, skifter fra grlig til et skjr av gult. I gatene fanges man inn i en verden av sort-hvitt, i takt med den mannlige ortodokse kledningen. Hos kvinnene er det litt mer variasjon, men ogs disse kan man lett gjenkjenne tilhrigheten til p noen hundre meter.




For det utrenete ye ser alle ortodokse like ut. Har man bodd her noen r, og fatter litt interesse, som jeg i sin tid gjorde mer enn i dag, ser en likevel forskjeller p de ulike grupperinger. Den ortodokse verden er like variert som den norske kristendommen. Det er tre hovedstrmninger - sefardi (de som har sine rtter fra utdrivelsen fra Spania i 1492), mizrachi ? bakgrunn fra Midtsten, askenasisk ? de som kommer fra Europa, med unntak av Italia og Balkan som verken er fugl eller fisk. Det er frst n det begynner bli komplisert. Askenasisk jdedom er inndelt i to undergrupper, mitnagdim og hasidim. Det frste betyr motstandere og det vil si de var motstandere av hasidisk jdedom som vokste fram i st-Europa p 1700-tallet. P mange mter minner det litt om den kristne pietismen, med en slags dirkete link til Gud. Samtidig har denne gruppen flere undergrupper som er delt inn etter navn fra rabbineren som grunnla gruppen. Hassider kjennes lettest p de runde hattene, og det var tre slike av en eller annen gruppe som gikk forbi meg da jeg endelig hadde funnet en passende kafe for en kopp kaffe. Sprket var jiddish, et jdisk sprk som har opphavet i middelalder tysk. For en som kan litt tysk, kan man raskt oppfatte litt av det som blir sagt, selv om det er mange lneord fra hebraisk og litt fra slaviske sprk.



 

Kafeeieren var fra en annen gruppering. Han hadde jemenittisk mat p menyen, og serverte de siste runder fr solnedgang rundt 19.30. Jeg ba om en americano. Og fikk til svar et sprsml om det var espresso med vann? Det var det, og kaffen kom p bordet. Slik satte jeg meg ned, i et smug i gamlebyen i skyggen av husene i den trange gata. De valfartende ortodokse gikk rundt i gaten og spurte etter veien til ulike synagoger, jeg ikke visste hvor var. En halvtime i dette smuget gjorde at jeg for frste gang kunne fange opp litt av stemningen i byen. Det var ikke frste gang jeg var her, men det var frst n jeg kjente at byen begynte bli litt kjent. Der med kaffen, og den tiltagende technomusikken som den ortodokse jemenitten spilte under stengingen av kafen, s jeg kontrastene. Alt, i alle fall ikke musikksmak, er ikke det man tror det er med frste inntrykk. Slikt tirrer en interesse. Et kall, om finne ut mer. G gatene og lese seg opp. Mitt rend var tilsynelatende avsluttet.



 

Eller ikke helt. Safed var hovedsetet for framveksten av jdisk mystikk, skalt kabbala, p 1500 tallet. Og med det ble det ogs til en hellig by, den gang under Det osmanske imperiet. Vel oppe p bilen kastet jeg et siste blikk p ruinene av korsfarerborgen som en gang stod der oppe p hyden. Det ligger en del slike spredt rundt her i Galilea. For vr del var ferien over p torsdags ettermiddag. Vi satte oss i bilen og kjrte ned bakken, og kom hjem til dalen, og varmen. I dag slo hverdagen inn igjen. En uke i fjellbrisen har gjort godt. Emma fr ikke leke med rangla nr PCen lengre, men hun kan godt sl litt. Drnnene fra kanonen avtok ogs utover torsdagen. Det hadde smelt hele uka. Avisen var fortsatt tause, og om de er det er det bare en velse, eller normalen her oppe i nord. Frosken som bor i hagen hoppet rundt p terrassen i skumringen. Jeg hadde forlatt svigermors hage i god stand, min egen s ut som den ikke hadde vrt rrt p en uke. Det klr ikke akkurat i fingrene men noe m gjres. Og slik gr dagene i Galilea.



#Galilea #Safed #Midtsten #Familie

 

 

 

Ein ny sesong med frustrasjonar 1

Older woman concerned about her pills
Licensed from: phovoir / yayimages.com



Premier League - Liverpools tilstand er Burnley

 Det kunne fort blitt Arsenal. Den tanken kjem sigande no og d saman med hret til Alan Sunderland. Eg hadde omtrent like mange krller som han den gong, rett nok kvite. Sympatien med laget fr London var der framleis d dei tapte p straffer i UEFA-cup finalen mot Valencia 14. mai 1980. Mi einaste orsaking, er at eg var litt over seks r den gongen. Litt over eitt r fr hadde eg alt utvikla sympati for laget som dominerte tippekampane den gong - Liverpool. Krona p verket var at far, som nyleg hadde gtt fr kraft til oljebransjen, kom heim fr London med heime- og bortedraktene til dei raude. Begge var utan reklame, 1977-8 sesongen. Den raude og den kvite borte drakta hadde ein gul liverbird. Eg budde nrast i dei draktene etter det. Den raude var gjevast, og den sov eg i natt etter natt og spelte i p lkka der eg var Phil Thompson, jamvel om eg spelte ving.

Liverpool velde eg sjlv. Det var ingen ytre pverknad. Far var ein lunka Spursfan, og ingen andre eg kjende blant dei vaksne rundt meg pverka meg til valet av lag. Det stod mellom Arsenal og Liverpool, og i eit siste forsk p konvertering, kanskje, kom far heim med eit skjerf fr Highbury etter at han hadde vore p kamp. I den tida kunne ein mta opp p stadion og handla p staden. Arsenalskjerfet ligg stua bak i eit skap, medan dei to draktene er rama inne i raud rame, og ventar p kome opp p ein eller annan vegg. Dei har venta p det ein del r no.

At dei er stande p vent, syner vel at eg ikkje er blant fotballfanatikarane. Eg har eit avslappa tilhve til det, men eg er fascinert av spelet. Dagen vert ikkje ydelagt om Liverpool taper, men som alle Liverpool fans veit, er kvar ny sesong starten p eit nytt von om at det endeleg skal verte gull att. Det er vel sterkare hos dei som husker 1970 og -80 talet enn dei som har kome til seinare, og ikkje husker den totale dominansen med vaks opp med. Manchester United fans hadde det nok likt p 1990-talet og utover, som me hadde det den gong. I tillegg har det vakse fram andre lag, som med pengar, oligarkar og sjeikar har sett lang som lenge var i audemarka p kartet.

Liverpool har etter 1990 vore ein berg og dalbane av kjensler. Eit par gonger farleg nr, nokre fantastsike finalar, men alltid litt i manko. Ein skal leite ei stund etter karismatiske trenarar, og etter Paisley, Fagan og Dalglish (fyrste vakt), s har ikkje dei mindre karismatiske levert noko stort heller. Legenda Shankly er eg for ung til hugse, men litt har eg lest om den gamle legenda. Det var derfor eit friskt pust nr Jrgen Klopp kom inn drene sist sesong. Sidan den gong m eg stadfeste at eg har vore limt til kva ein pressekonferanse fr og etter kamp, og som ein svamp har eg soge inn trenarens tale. Eg har lese side opp og ned i aviser p nettet. Det er litt galskap som er tent igjen etter r med lunka tilnrming. Denne forarga gnisten er tend, og ein gr og seier til seg sjlv ? denne gong, denne gong, denne gong.

Til no er det spelt to kampar i Premier League, medan dei under har spelt fire. For Liverpool har dei siste vekene vore prega av dei sedvanlege opp og nedturane. Minigeneralprva mot Barcelona var ei fryd for auge, og vitna som sedvanleg om noko stort i vente. Dagen etter i generalprva mot Mainz var ein raskt nede p jorda att. Lite hang saman, som det gjorde i starten mot Arsenal i den fyrste kampen. Som vanleg leverer Liverpool mot gode lag, og p The Emirates var det nett slik, fest, spaning, og drama til siste spark. S p laurdag ventar ein at ein skal halde fram med festen fr frre helg, i alle fall nr Burnley str p andre sida av midtstreken. Burnley er staden som punkpoeten John Cooper Clarke fr Manchester har skildra slik:

I'll tell you now and I'll tell you firmly
I don't never want to go to Burnley
What they do there don't concern me
Why would anybody make the journey?

Kjensla kjenner alle som liker fotball. Laurdag ettermiddag, kampstarten er like om hjrnet. Du gr inn i ein slags kampmodus, men, om du ser heime, s er det nett tid flette inn ein liten kvil. I staden for kampstart vaknar eg midt i fyrste omgang. g p skjermen str det 1-0 til Burnley. Det andre kom rett etter at kaffien verka. I andre omgang haldt det fram som ein kjenner laget. Mykje ball, men fre dei str muren til Burnley. Slik ebbar det ut. Liverpool er gode mot dei store, men tapar av ein eller annan uforsteleg grunn alltid mot lag som er dmde nord og ned. Burnley er ein tilstand, og kjem kanskje til verte det resten av sesongen. Slik har det vore s langt under Klopp, under Rodgers, under Rafa, og under dei andre som kom p 90-talet og bortover. Ein kan ikkje verte sur av slikt. Det er normalen. Normalen er kvardagen, og i kvardagen er topp fire alltid det ein vonar p. S fr me sj neste helg, og helga etter det fram til jul kor langt spranget er. Ligaen er aldri avgjort etter to veker.

The Championship - Huddersfield Town: Wagner-revolusjonen

 D Jrgen Klopp kom heim til kona etter ha vore i forhandlingar i USA om ta over Liverpool, stod bilen til forlovaren, David Wagner, utanfor huset. Til d hadde Wagner vore trenar for toar laget til Dortmund, og var vevd inn i motpressfotballens nett. Som Klopp hadde Wagner nyhende, men kona til Klopp ga ordet til gjesten fyrst. Han fortalde han hadde signert for Huddersfield, og Klopp sa han var p veg til Liverpool. Eg innrmmer gladeleg at eg ikkje hadde hyrt om Wagner fr han dukka opp i nyhendinga. Det var linken til Klopp som tirra interessa, og eg fekk med presentasjonen p John Smith?s Stadium. Sidan den dagen har eg myst p referata hos den lokale avisa, Huddersfield Examiner, sett pressekonferansar og ftt med meg oppsummeringane av kampane.

Gradvis har eg varma interessa for laget. Sett vekk fr resultatlesinga kjenner eg berre ein ekte Huddersfield fans. Det var ein britisk offiser eg trefte for nokre r sidan, d han nett hadde avslutta krigen i Irak i 2003. Han hadde operert djupt bak fiendens linjer saman med eit lag amerikanske spesialstyrkar og ftt sin medalje. I etterkant gjekk han lei, og ville ikkje inn p kontoret att, om han skulle ha haldt fram. Kanskje ville det vorte travlare enn han trudde den gong, om han ikkje hadde skifta beite, men han forsvann til USA, og etter nokre r med nyttrshelsingar p sms forsvann kontakten, som den ofte gjer om ein flytter p seg.

At han var fans av The Terries hugsa rett nok d Wagner kom inn drene. I fjor viste laget tendensar, og trygga plassen ein del rundar fr slutt. No er alt annleis, og laget str med sigrar over Brentford, Newcastle og Barnsley, samt ein sterk uavgjort mot Aston Villa. Stilen er teken rett ut av Dortmundmanualen, og tolv nye spelarar som vart henta i sommar har snudd opp ned p det. Forsvaret er styrka med tre tyskarar, p midtbanen har dei ftt australiaren Aron Mooy p ln fr Manchester City, og angrepet er g styrka. Etter fire rundar ligg dei p tabelltoppen, etter at dei har vore tippe ned. Det er tidleg, men laget har sin sjarm, og det aktar eg fortelje meir om i dei komande bloggane fr fotballverda.  Wagner har snudd opp ned p mykje, og det likar sjlv deira mest kjente fan, Sir Patrick Stewart.

Division One - Shrewsbury Town: Nedre halvdel

Huddersfield kunne hatt ein perfekt start p sesongen, men i ligacupen vart dei sltt av Shrewsbury Town. Det var ein kamp mellom gamal og ny kjrleik. Eller gamle og nye fantasiar om ein vil. For min del starta forholdet til Shrewsbury med ein loffetur i England i 1996. Eg hadde litt pengar til overs fr studia og ville nytta dei p ei veke rundt om i England for sj fotball, og andre ting som falt meg inn. Til Shrewsbury kom eg med tog, og den einaste rsaken er at eg alltid har syns det er eit kult namn. Eg tok inn p eit lokalt ungdomsherberge kor eg var einaste gjest. Og laffa ned mot sentrum. P vegen kom laget springande mot meg, p veg inn til Gay Meadow, som den gamle stadion heitte. Det var ingenting seksuelt med det namnet, men ein av spelarane nikka og helste i det han dreiv dei siste metrane inn p stadion i det som var slutten av sesongen.

Hj ein lokal sportshandlar fekk eg meg drakt, og han var sjokka over at nokon fr Norge brydde seg om laget deira. Eg smurde nok litt p, og han ga meg ein lokal fansine, kor eg fekk stadfesta at hatlaget deira var Wrexham. Godt og vite. Turen til Shrewsbury var ei fin oppleving, utanom det som hende d eg tusla heim fr ein quizkvell p ein lokal pub. Eg var i god til fr drene vart stengde, men eg kom til ei lukka dr. Det synte seg at vakta hadde glymd det var gjester og hadde teke tidleg kveld. Der stod eg ein kveld i mai, og mtte kome meg inn i seng. Mobil hadde eg ikkje, og eg klatra opp eit dreneringsryr, kom meg over muren og inn p kjkkenet. Eigaren sat i ei stove ved sida av og vart nok litt paff. Han kom ut og skreik: Kva faen vil du her! Etter litt forklaring kom eg meg i seng, og fekk ei orsaking neste morgon.

S dimed skulle ein tru at laget var eit god nummer to lag, men sett vekk fr ein og annan gltt p tabellen har eg ikkje ftt med meg s mykje. Eg startar i motbakke, noko som laget g gjer. To tap, Charlton og MK Dons, ein uavgjort mot Coventry, og ein siger mot Chesterfield,  set dei rett over streken p niv tre. Eg har enn mykje lre meg om laget, og den nye stadion, som ligg godt utanfor landsbyen. Manageren er forresten skotten Micky Mellon, ein typisk travar fr dei lgare ligaane som spelar.

Division Two - Morecombe: Rekene fr Nordvest

Fr sesongstart gjorde eg ein avtale med meg sjlv om at eg for fyrste gong i livet skulle fylgje med p lag fr alle toppniva i England. I mangel p alternativ plukka eg ein anna lag som eg syns hadde eit namn med god klang, Morecombe. g for ein start det har vore. Laget er relativt nytt i ligasystemet, og har nyleg ftt seg ein ny stadion. Det er litt sjarmerande, og s langt kunne ikkje starten vore betre. Etter fire rundar ligg dei p topp, men utan om det veit eg ikkje s mykje enn. Det er ein stadion som skal fyllast her i lpet av sesongen. Etter eit klart tap mot fiskarane fr Grimsby i fyrste runde, har dei ftt ting p gli. Rotherham vart sende ut av ligacupen. Blackpool, Portsmouth og Yeovil har vorte sende heim med tap, og manager Jim Bentley, fr Liverpool, har meir grunn til smila enn det han gjorde i starten.

Det er desse fire laga eg skal ha med meg i sesongen 2016-17. To ligg godt an, medan eitt jobbar for overleva, slik dei har gjort i mange r. I morgon, tysdag, er det ny runde i ligacupen, og ein kan dyva slaga og jubelen fr laurdag. Vonleg er det nokre som les som veit meir enn meg, og kan kome med innspel under veg. Mellombels m eg stille inn stvlane, og lese meg opp. Det er ein lang sesong, og ein veit at fleire lag, og skribentar, ikkje kjem i form fr oktober.

PS. Om nokre av lesarane har andre og tredje lag, eller berre eitt lag i lgare divisjonar, s fyr laus i kommentarfeltet. 

 

 

 

Det ukrainske pianoet




Torsdag pakket vi de ndvendige forsyninger i bilen og satte kursen opp i hyden. Unnskyldningen var sang- og pianotimen, som stedatteren min, Rut, har hver torsdag. Jeg kunne latt det bli med den sedvanlige timen, lst meg inn i svigerforeldrenes tomme hus, satt p kaffe, og tatt vanningsrunden i hagen. De er p ferie, og som svigersnn er jeg utnevnt til gartneransvarlig i deres fravr. I stedet for en times runde, flyttet vi inn i det tomme huset noen dager. I utgangpunktet for to netter, men n blir vi like godt her en uke. I gr, lrdag, kom etterforsyningene p plass, etter en kjapp kjretur gjennom utsiktsruta, som kulminerer med et panorama over den lokale fyllplassen. N blser en lett bris utenfor, klokkene tikker fra veggen, og musikken fra en utendrs fest hres i bakgrunnen, samt bakgrunn, det kunne like godt vrt hos naboen. Foruten bass og trommer, er huset stilt. Kona mi Anna, og datteren min Emma p sju mneder sover, eller i min kones tilfelle - er i ferd med sovne. Hun fr vel en knapp time p ret fr sirenen gr, og melkeanlegget skrus p. Men vi har i alle fall litt luft n.

Den siste halvannen mned har nemlig vrt varm i vr lille landsby i Huladalen. Det har vrt godt over 40 grader daglig, noe som gjr uteaktiviteter ubehagelige mellom klokken 10 og 18. Skal en f gjort noe ute har en noen timer fra 5 til 10, og et par timer fra 18 til 20, fr mrket lukker landsbyen inne, og froskekvekkene, gresshoppespillingen og hundegjingen tar over. Landsbyen er som landsbyer flest, nabokrangler, uenighet i kommunestyret, foreldre som klager p skolen, og folk som bruker offentlige fora for promotere sin egen brukskunst. Landsbyenes indre liv vil jeg komme tilbake til i denne bloggen, eller det vil si, jeg vil komme tilbake til landsbyen og omrdet rundt om i Galilea.

For de fleste vil Galilea vre kjent fra Skriften. Der hvor vi bor er vi rett nok utenfor Jesuslypa, men etter 20 minutter i bil str man p stedet der Bergprekenen angivelig ble framfrt. Gr man ned bakken er man ved Genesaretsjen, alts midt i det nytestamentlige landskapet. For dere som frykter eller hper p en bibelsk tilnrming m jeg nok skuffe eller glede, for i hovedsak vil mine poster om livet her opp omhandle noen sm lokalreportasjer fra livet rundt i omrdet, eller lokale nyheter langveisfra.

For min egen del er landskapet i ferd med bli litt mer kjent. Jeg har bodd her oppe siden i fjor sommer, da vi flyttet hit fra byen Haifa. I hovedsak var det jeg som presset p for skifte beite, men kona mi jobber i nrheten, og s har vi back-up fra svigerforeldrene som er uunnvrlig nr man har sm barn i huset. Likevel er det mye nytt som skal p plass og tas inn, og veien inn i dette landskapet er kanskje verdt dele med seg.

Det var alts varmen og mine svigerforeldres ferie som fikk oss til dra opp i hyden til Safed - en stigning fra 50 til 900 meter over havet. Foruten om den pgende festen, har hodet klarnet litt av hydeforskjellen og brisen. Helga s langt har vrt fin og vi har ftt p plass rets overraskelse til svigerforeldrene kommer hjem - stemming av pianoet.

Pianoet er verdt dvele litt ved. Det er av merket Ukraina, ikke akkurat Steinway and sons, og er som det framgr av navnet produsert i det tidligere Sovjetunionen. Det var her min kone vokste opp fr hun 14 r gammel emigrerte med lillessteren og foreldrene i 1990. Vi kommer begge fra en annen verden, jeg fra Sandnes, og hun fra en industriby i dagens Ukraina. Slik har vi som en del av den nye globale verden blitt sveiset sammen i en landsby i vre Galilea. Vi har ulike morsml, og kommuniserer p et sprk vi lrte senere. Mens hun vokste opp i et diktatur, kunne jeg gjre mer og mindre som jeg ville. Nr det gr litt trtt med skrivingen, sparker hun meg i rva og sier at: Bak alle store forfattere str en streng russisk kone. Men fr jeg tror jeg er Lev eller Fjodor, eller en av disse andre store, s vet jeg at det til syvende og sist er et godt forsk p f meg til komme i gang og f ting gjort. Slik er vel disse gode konene, uansett hvor de mtte komme fra. Men hun og pianoet kom alts fra samme sted.

Pianoet trengte alvorlig bli stemt. Selv jeg, hvis musikkunnskap er synge datteren min i svn, hrte at noe var galt. Absolutt gehr er fjernt fra meg, men den absolutte ndvendigheten av f noe gjort med instrumentet var skrikende, dirrende, atonalt eller hva man kaller ulydene som kunne dukke opp. Surfing p nettet ga noen ledetrder til lokale stemmere, men for sjekke i den umiddelbare nrhet tok vi kontakt med musikklrerinnen til Rut. Hun bor i et lite hus, en trapp opp og litt til venstre for svigerforeldrene. Jeg har bare vrt der en gang, men sett bort fra en kjkkenkrok og en sofa og noen f pynteting er det det sorte flygelet som eier stuen. Jeg var der i omtrent ti minutt, men du vet at hun ikke har vrt noen hvem som helst. Nr man ser en virkelig diva, nvrende eller tidligere, s merker man at man er i nrheten av noe stort. Det var hun som formidlet kontakten til pianostemmeren Alex, en cembalospiller og fikser, som n har konvertert til undervise i musikkvitenskap p det lokale colleget. Det var ogs han som bekreftet at divafaktoren ikke var noen ptatt maske, hun hadde sttt p scenen i St. Petersburg, eller Leningrad som det het den gang og latt sin stemme fylle de store rom. N viderefrer hun kunnskapen i til barn i nabolaget fra sin lille stue. Det er p mange mter emigrantens lodd fra storhet i sentrum til marginalisering i periferien.  

Pianostemmeren Alex var litt av samme kaliber, men noe yngre. Han kom inn med ett litt langt grtt hr, som hadde blitt tynt i toppen. Einstein-aktig, men mindre bustete. Han skred til verket, mens han sveipet gjennom sin kulturelle dannelse og alt mulig annet han hadde snappet opp p konferanser om musikk. Det gikk i alt fra rehabilitering av Israels 260 cembaloer, til arabiseringen av egyptisk musikk under Nasser - ett brudd med tradisjonen fra Egypts strste diva, Umm Kulthum (De forlot den vestlige innflytelsen, men de opptrdde i vestlige klr, sa han.), via hans egen doktorgrad om anglikansk kirkemusikk i arabisk drakt, til piano og skalaer. Alex var av en annen verden, og la villig ut om den verdenen.

Det er lett og tro at han var en slags gal professor, men da han startet opp drillen, freste ut hull, og plukket ting fra hverandre og satte dem sammen, s man den klassiske overlevelsesstrategien fra Sovjet-tiden: Man m kunne fikse ting. Men han var langt fra noen stltrden-fikser-alt type, han hadde et godt hndlag. Da han hadde tatt rammen for seg, og ftt sprekken i rammen, som stod der som et tatovert minne over flyttingen fra Sovjet, tettet, ld pedalene atter normalt. Det var klart for testing. Han lot de lange fingrene gli over tangentene.
- Det var ikke s galt, sa han.
- Jeg tipper pianoet stammer fra Andropovs tid, da det ble lagt ned forbud mot drikke p jobben, la han til.
 

Anslaget var ikke helt sann, men anekdoten str. Pianoet hadde blitt stemt i 1978 kunne man lese, og en gang senere, uvisst hvilken dato. Det var med andre ord overmodent for en strre service. Mens Alex jobbet spurte jeg ham ut om russiske piano, og han kunne fortelle at rett etter krigen ble det laget noen ganske bra i Hviterussland, og delvis i Ukraina.
- Det tok tre fra Tyskland, hehe. S p 50-tallet ble det lagd noen gode, sa han.

Alex jobben og stemte, og fire timer etter ankomsten var pianoet som nytt. Anna, fikk et nostalgisk kikk fra sin avdde morfar og har n kjrt Beethovens mneskinnssonate for meg i halvannet dgn, mellom amming, matlaging og svnmangel.
- N m du komme i gang med skrive den bloggen din, og ikke utsette alt, var det siste hun sa til meg fr hun satte kaffen p bordet. S n sitter jeg her, og gr gjennom hva jeg skal skrive om i bloggen.

Det blir litt lokalt, litt regionalt. 20 kilometer i luftlinje fra der vi bor, over grensen til Syria pgr det en blodig borgerkrig. Midtsten og Nord-Afrika er ting jeg har interessert meg for lenge, og siden jeg bor omtrent midt i det, m man jo flge litt med p det som skjer rundt en.

Jeg er ogs snn passe opptatt av fotball, og er inne i min 37 sesong som Liverpool fans. Jeg har et avslappet forhold til det, men flger med. I tillegg har jeg ogs tre lag fra de andre divisjonene i England som jeg myser p av og til ? Huddersfield Town, Shrewsbury Town og Morecambe. I en blogg passer det godt og dille litt rundt uka som var i 90 + minutter, mest fordi det er artig, i alle fall nr du ikke gr sur i en uke etter tap.

Det blir sikkert litt om en og annen bok jeg leser ogs, og s blir det nok litt om livet i hjemmet. Der gikk forresten alarmen. Emma fr sitt, og festen pgr i bakgrunnen. To F-16 fly fly over for fem minutter siden, retning st. Alt er tilsynelatende normalt, men flymotorene minner en om at en sitter ett helt annet sted enn der man kommer fra. Med det stemte pianoet, er i alle fall tonen satt for denne bloggen. Og tonen fra Emma er her ogs, n er hun lys vken og vi ser p OL finalen i fotball, hun lager godlyder til en tysk midtbanespiller som bli zoomet inn, og ser p meg og smiler. Det er p tide komme seg p fttene og f henne til sove.